Vi har store muligheter for å produsere fornybar energi. Men fornybar kraft må kunne lagres for å ha kraft når vi trenger det. Kan den ikke det, vil kraften bli kastet bort, prisene bli høyere, og vi gå glipp av arbeidsplasser og utvikling.
Kronikk publisert på bt.no 12. mars 2023
Av Tom-Christer Nilsen, næringspolitisk sjef, Bergen Næringsråd / Tom Georg Indrevik, ordførar Øygarden kommune / Cecilie Sælen, adm. dir, CCB Subsea
Derfor foreslår vi Norgesbatteriet – å bygge opp norsk lagringskapasitet slik at ingen kilowatt skal gå til spille. Da vil vi oppnå flere ting: mer kraft med mindre inngrep, lavere klimautslipp, lavere pris til forbruker, men likevel bedre lønnsomhet hos produsent; kort sagt vi kommer nærmere målsettingene om klima, miljø og verdiskaping. Og du får billigere strøm når den er dyrest.
Hvor mye strøm kunne norske vannkraftverk produsert? Vi vet hva de produserer, rundt 140 terawattimer (TWh). Men de kunne produsert cirka 290 TWh dersom det hadde vært vann nok hele tiden, og etterspørselen hadde vært jevn.
Magasinert vannkraft er genial, magasinene fungerer som store batterier. Likevel er utnyttelsesgraden bare cirka 50 prosent. For vindkraft og solkraft er tallene verre. Norske vindkraftverk leverer cirka 39 prosent av installert kapasitet.
Noe av dette skyldes åpenbare ting. Det blåser ikke alltid. Det er natt, da er det lite sol. Noen vannkraftverk, spesielt små- og minikraftverk har ikke regulerbare magasin. Men like viktig er at strømproduksjon og strømforbruk kommer på forskjellig tidspunkt og årstid. Derfor går mye sol, vind og vann til spille, og vi må investere betydelig mer enn vi egentlig trenger, og naturinngrepene blir større enn de måtte vært.
Løsningen er egentlig enkel, men likevel vanskelig: Vi trenger batteri. Ikke ett batteri, men vi vil likevel kalle det Norgesbatteriet. Dette batteriet skal kunne ta all overskuddsproduksjon av umagasinert vannkraft, sol, vind og lagre det for bruk når vi trenger det.
Hvordan? Tenk deg at en vindmølle snurrer på sommeren. I dag må produsenten kanskje betale for å levere kraft i perioder, fordi det ikke er kunder akkurat da. Hva om vi i stedet gjorde noe av dette: brukte overskuddsenergien i pumpekraftverk for å fylle vannmagasiner, produsere hydrogen eller ammoniakk, lade store batterier, alt for senere bruk. Så slapp vi det ut etter hvert som behovet og ubalansen oppsto.
Det er jo egentlig den modellen vannkraft bruker i dag, men nå tenkt i møtet med en stadig mer varierende fornybar energiproduksjon uten naturlige magasiner.
Hva må vi gjøre? Vi må utvide eksisterende vannmagasiner, og kanskje bygge noen nye der vi kan pumpe opp vann. Vi må etablere variabel hydrogen- og ammoniakkproduksjon. Vi må etablere store batteriløsninger. Dette er et stort industriprosjekt for norsk næringsliv.
Men kanskje det viktigste er at dette er et enormt energistyringsprosjekt. Vi trenger her en overordnet organisering og plan for å sikre både betalingsløsninger og styring av lagrings- og bruksløsninger. Det er komplisert, og ingen har egentlig gjort det før, men ingen har vært nærmere enn oss med vår vannkraft.
Kan vi klare det? Kan vi klare å få kraft når vi trenger det, til en bedre pris, med mindre naturinngrep og legge grunnlag for lavere utslipp gjennom et helelektrifisert Norge?
Vi tror det. Derfor ber vi om et initiativ der Norge går foran med en visjon om at ingen elektron skal gå til spille. Vi kan gjøre det i lange prosesser som vi pleier. Men vi kan også gjøre det ved å løfte visjonen, og bare begynne å gjøre det.
La oss bare gjøre det – og lade batteriet!
