Bak økonomiske tap, permitteringer og mulige konkurser, er vi både sammen og alene som mennesker.
Mandag morgen, første dag med hjemmekontor og full karantene, men hele staben klarte på bemerkelsesverdig måte å komme seg på Skype samtidig.
Vårt spørsmål til hverandre er stort og svarene er mange, men alle like utilstrekkelige og usikre.
Hvordan kan vi på best mulig måte være her for alle våre medlemmer nå?
Treffer regjeringens tiltak som de skal? Hva mer må til? Hvordan kan vi støtte hverandre?
Bak tallene for økonomiske tap, antall permitteringer, mulige konkurser, usikre estimat av hvor lenge dette vil vare, er vi både sammen og alene mennesker.
Liv og helse kommer først. Men etter det den store usikkerheten for hvordan livet i morgen, neste uke, måned og år vil se ut. Hver enkelt av oss med våre bekymringer, store og små om hverandre.
Mange ble over natten kastet ut i en mer eller mindre eksistensiell krise. Frilanseren og de små leverandørene, som gledet seg til starten på høysesong med full ordrebok, står nå totalt uten inntekt.
Den lille bedriften, som akkurat hadde satset med sikkerhet i hus og hjem og investert i nytt utstyr, står nå med postkassen full av regninger i den ene enden og ordretørke i den andre.
Hotellansatte med lav lønn og tilsvarende slunken sparekonto går i tusentall ut i permisjon. Nav-kontorene stenger kundemottaket og henviser til nettsider som krasjer, og telefonkøer lange som tusenår for dem som prøver å komme gjennom.
Bedriftslederen som sitter i Skype-møte og beslutter permitteringer, mens hun vurderer hvor lenge hun kan holde bedriften flytende. Samtidig kommer det melding fra pleiehjemmet som forteller at hennes gamle far er blitt dårligere.
Ungdommen, som har fått ekstrajobb i nærbutikken, jobber til langt på natt med å losse paller og rengjøre lokalene til åpning neste morgen.
Også utenfor arbeidslivet preges vi. Eldre som ikke får ta imot besøk og ser media flomme over av skremmende nyheter. Søskenflokker, som for lengst er begynt å kneke og småkjekle, og ikke helt forstår at venner og utelek blir mangelvare.
Overalt er det krisemøter. Nå er gode råd dyre og absolutt ingen har fasiten.
Vi ser tydeligere enn noensinne at vi her i verden er på samme klode. At alt vi gjør påvirker vår neste og våre nærmeste, men og resten av verden. Samtidig er hver og en av oss en egen klode, med bekymringer, store og små.
Noen finner sammen ved å synge samstemt fra balkongene. Andre skal klappe i takt for alle som holder hjulene i gang. Da må vi og klappe for hverandre.
Klappe for alle som ringer og trøster, tilbyr hverandre hjelp og støtte og for alle krisestaber på alle nivå. For vi er alle med i dette fellesskapet.
Og sammen skal vi holde det ut og sammen skal vi få alle hjulene i gang igjen når vi er gjennom krisen og hverdagen skal normaliseres igjen.
I Norge er høy tillit til hverandre vårt viktigste fortrinn. Som vi vet er ikke tillit noe vi får, men noe vi gjør oss fortjent til. Nå behøves det at vi alle er den beste utgaven av oss selv. At vi støtter og løfter hverandre.
Uansett hvor lenge denne krisen vil vedvare, skal vi komme gjennom den. Sammen, med fornyet og forsterket tillit til hverandre og til vårt fellesskap.
