Utvalgsarbeidets utgangspunkt har tydeligvis vært at kommersiell drift er negativt for skattefinansierte velferdstjenester. Det er et feilaktig premiss som preger alle analyser og valg av problemstillinger.
Norge står foran enorme ressurs- og organiseringsutfordringer i helsesektoren. Befolkningsutviklingen betyr at flere og flere får behov for hjelp fremover. I en slik situasjon må det manes til samarbeid mellom aktørene – det være seg offentlige, private kommersielle eller private ideelle – ikke til å befeste skadelig politisk retorikk.
Norge har store muligheter for å få mer helse ut av hver krone. Helserelatert eksport har eksempelvis et potensial på nivå med petroleumsinntektene våre.
Det er positivt at vi bruker enorme ressurser på ledende forskningsmiljøer innen helse. Prinsippene bak PCR-testen, pinnen som vi stakk opp i nesen under koronatiden, ble utviklet i Bergen på 60-tallet. Hvor mange arbeidsplasser har det skapt i Norge? Ingen. I stedet har det skapt industri, arbeidsplasser og skatteinntekter helt andre steder – kanskje i steder som Kina, USA eller Taiwan.
Innen helse gir forskningen for lite igjen av næring, arbeidsplasser og skatteinntekter som kan bidra til å bygge helsesektoren også fremover. Å sette stigmatiserende politiske merkelapper på de som tør å satse, er galskap. Regjeringens avkommersialiseringsutvalg nå bidrar til å forsterke akkurat det.
Privat helseindustri ville gitt skatteinntekter som kunne opprettholdt et solid offentlig helsevesen. Men da må vi også akseptere at noen tjener penger på det. Vi, det offentlige, vårt fellesskap, må faktisk tilrettelegge for det. Vi må heie på det – enda mer kraftfullt enn vi heier på Karsten Warholm, Therese Johaug, Erling Braut Haaland eller hvilket som helst fotballag.
Det artige er at vi faktisk har oppskriften på hvordan dette kan fungere. I Norge. Vi har gjort dette før.
På 1960-tallet ble organiseringen av oljerikdommen i Norge nøye planlagt. Med Arbeiderpartiet i førersetet, sørget man for å kombinere solid offentlig kontroll av eierskapet og fordelingen av oljeressursene, med private leverandører og aktører som fikk tjene penger og operere innenfor en åpen, regulert og konkurransedyktig markedsplass. Det sikret innovasjon og spredde risiko.
Den modellen har bidratt til å sikre en ansvarlig forvaltning og fordeling av verdiene fra oljeressursene. Samtidig har vi fått verdensledende kunnskaps- og innovasjonsmiljøer og betydelig økonomisk vekst og velferd for det norske samfunnet.
Leveransemodellene for helsenæringen er sammenlignbare med de fra olje og gass, men vi klarer ikke å kommunisere verdien av «leverandørene». På samme måte som operatørene innen olje og gass driver produksjonen, er operatørene innen helse ansvarlige for å ta vare på befolkningen gjennom å tilby helse- og omsorgstjenester.
Debatten om oljeorganiseringen vår skjer uten den samme offentlige debatten som vi ser innen helsesektoren, hvor det settes ned offentlige utvalg for avkommersialisering og der det dessverre er vanlig å sette stigmatiserende merkelapper på dem som tør å satse.
Markedet globalt er gigantisk. Potensielt er det mange ganger større for oss enn olje og gass. Danske Novo Nordisk er nå verdsatt fire ganger høyere enn Equinor. Vil vi at våre private aktører skal måtte hoppe bukk over hjemmemarkedet, slik konsekvensen blir ved avkommersialisering? Hvis svaret er nei, må det offentlige som premissgiver legge til rette for verdiskaping og helse, ikke opprette utvalg for avkommersialisering.
Å bygge opp en sterk privat helsenæring betyr ikke at vi må privatisere eller svekke det offentlige helsevesenet. Tvert imot, det handler om å supplere og styrke det eksisterende systemet.
Norge har allerede en imponerende kompetanse innen helsesektoren, og vi har et enormt potensial for å utvikle oss videre. Ved å investere i forskning, innovasjon og entreprenørskap her, kan vi skape en bærekraftig og fremtidsrettet næring som ikke bare gagner vår økonomi, men også forbedrer livskvaliteten for mennesker over hele verden.
Dagens organisering av helsesektoren er ikke bærekraftig. Da er det feil medisin å fjerne private aktører som vil bidra. Vi ser allerede konsekvensene av utfasing av private aktører med rekordlange helsekøer, krise i barnevernet og stor uro i barnehagesektoren. Her har politikerne et stort ansvar.
Diskusjonen om avkommersialisering bør derfor avsluttes med denne utredningen. Nå må vi heller i gang med å diskutere hvordan private, både kommersielle og ideelle organisasjoner, i stedet kan bidra til å styrke de offentlige tjenestene til beste for brukere og samfunn.
Skrevet av Sverre Simen Hov, næringspolitisk rådgiver i Bergen Næringsråd.
